I april 2008 leverte Jærmuseet rapporten Vindkraft i Norge - om historisk bruk av vindkraft. Rapporten er resultat av ei undersøking utført av Jærmuseet på oppdrag av NVEs Museumsordning. I rapporten blir det gjort greie for ein allsidig bruk av vindkraft i historisk tid. Det blir vist at nordmenn har brukt vindkraft både i i by og bygd gjennom mange hundre år. I visse område langs kysten, som på Jæren, var vindkrafta ei sentral energikjelde i oppstarten av den moderne jordbruksutviklinga i siste del av 1800-talet. Kornbøndene på Jæren brukte då vindkraft til å driva maskinane når dei treska kornet sitt. Frå om lag 1900 blei vinden avløyst av petroleum og sidan elektrisitet. Norges første kjende vindkraftverk til strømproduksjon var Hernes vindelektrisitetsverk ved Elverum bygd i 1910. På 1930-talet blei det bygd vindmøller for å produsera elektrisitet. Desse var serleg viktige i Troms. I 1950 var det minst 35 vindmøller i drift her, den siste ble pensjonert i 1957.
Rapporten er skriven av Svein Bertil Dybesland:

Sammendrag og konklusjon
Vindkraft har hatt et bredt bruksområde i Norge som ellers i verden. Gjennom flere hundre år var store hettemøller til maling av korn et kjent innslag i mange av kyst-byene i Sør-Norge. Totalt dreier det seg om minst 70 ulike anlegg. Vi finner også en rekke eksempler på bruk av vindmøller i industrien, men sammenlignet med andre energikilder som vannkraft har vindkraften spilt en perifer rolle.

I sterk kontrast til dette står skipsfarten. Her var vinden lenge selve forutsetningen for en næring som var av nasjonaløkonomisk betydning. Den tematikken ligger imidlertid utenfor rammene til vår rapport. Like fullt har enkle og mindre vindmøller hatt stor betydning bestemte steder i landet og da særlig innenfor noen områder i jordbruket.

Vind som kilde til elektrisitetsproduksjon ble først lansert i Norge for vel 100 år siden, men disse ideene fikk lite gjennomslag i en tid da vannkraftutbygging dominerte den politiske arenaen. Men for isolerte øysamfunn og distrikter i mellom-krigsårene, som ikke ble tilkoblet det sentrale linjenettet, ble små gårdsvindmøller med opplading av 6 eller 12 volts bilbatterier en mulighet for elektrisk belysning i hjemmet. I det hele fremstår vindkraft som et alternativ i tradisjonelt energifattige områder. I Norge betyr det steder med begrensede vannkraftressurser. Samtidig ser det ut som om mulighetene for å utnytte vinden som energikilde var allmennkunnskap over store deler av landet og uavhengig av bruksområdet.

Detaljstudier av forholdene på Jæren og Sunnmøre bekrefter at maling av korn med vindmøller ikke bare var et byfenomen. Foruten Stavangers fire ulike vindmøller har det på ytre Sunnmøre eksistert hva som må karakteriseres som gårdskverner drevet av vindkraft. Derimot står byen Ålesund i kontrast til de fleste kystbyer fordi den ikke har hatt en klassisk vindmølle. En rekke enkelteksempler på industriell bruk av vindmøller finnes også på Jæren.

Det er i jordbruket vi finner den mest allmenne bruken av vindkraft. Det er knyttet til spredningen av treskeverk fra omkring 1860. Alt 15 år senere fantes det over 500 enkle vindmøller, lokalt kalt vindmaskiner, i Rogaland. Det store flertallet av dem stod rundt om på gårdene over hele Jæren. Noe lignende, om enn i mindre målestokk, hadde du på ytre Sunnmøre litt senere. Her ble vindmøllene kalt vindgreie eller vindkjegle.

Landsdekkende kilder viser at slike gårdsvindmøller var prøvd ut i store deler av kyst-Norge, men de fikk ikke fotfeste på samme vis andre steder, fordi tilgjengelig vannkraft representerte et bedre alternativ. For Jærens del er det interessant at prosjektet har avdekket at driftige bønder på mer avsidesliggende gårder på Høg-Jæren bygde seg vindmøller til å produsere strøm til eget bruk. Anleggene var små og kunne bare brukes til belysning.